Dear Darkness

Jeg husker at jeg ønsket jeg kunne bli anorektisk. Jeg var 12 år gammel, og kan fortsatt huske alt jeg gjorde. Søkte etter tips og triks på nettet, synes jeg var kjempeflink når jeg fant dem, så på bilder av syltynne modeller, telte kalorier til den store gullmedaljen og følte at jeg hadde vunnet en premie da jeg først hørte om avføringsmidler. Siden det har livet vært en endeløs ond sirkel. Og "ønsket" har aldri blitt oppfylt, for da jeg endelig faktisk ble skikkelig syk følte jeg meg ikke anorektisk. I hvert fall ikke på den måten jeg hadde fantasert om. Jeg skjønte det ikke da, men å ha en drøm, et mål eller en plan om å bli anorektisk er et tegn på at noe foregår allerede. Det er ikke noe behov for å faktisk ødelegge kroppen sin. Å ønske å bli anorektisk er sykdommen som allerede viser seg. Da jeg første gang, for 14 år siden, startet den ekstreme slankingen gikk det fort, og det gikk egentlig lekende lett. Jeg synes det hele var ganske uproblematisk. Jeg skulle bli end...

Jeg har stor respekt for psykiatrien som fagfelt og som en del av den offentlige helsetjenesten i Norge. Det finnes så ufattelig mange kloke, forståelsesfulle og sterke mennesker som jobber innen psykiatriske felt, som burde få mer takknemlighet enn de antakelig opplever. Noen av disse helsearbeiderne er ene og alene ansvarlige for at jeg lever i dag. Dessverre er det slik at det også (som alle andre steder) finnes en del dritt og uvitenhet der ute. Jeg har (i likhet som mange andre, dessverre) opplevd mye rart, skremmende og nedverdigende i løpet av et tiår innom ulike instanser i det psykiatriske helsevesenet. Å bli tatt på alvor er helt vesentlig. Svært mange som sliter psykisk er ute av stand til å be om hjelp til seg selv. Når man kommer til fremmede (leger,psykologer,psykiater o.l.) og innrømer at man ikke lenger klarer å ta vare på seg selv, må det bli tatt på alvor. For mange krever enormt med styrke å be om hjelp. Å bli avvist kan få alvorlige konsekvenser. En del opp...

Forlaget Margbok har utlyst en romankonkurranse med temaet "Periferi". Ifølge forlaget legger de ordets videste betydning som grunnlag for teksten, så man står egentlig svært fritt. På forlagets hjemmeside nevner de temaer sosiologiske, psykologiske, geografiske eller politiske ytterkanter, og jeg ble straks inspirert til å børste støvet av det evigvarende romanprosjektet mitt og jobbe mot et mål. Både som leser og i forbindelse med min egen skriving synes jeg det er spennende å utforske de mariginaliserte i samfunnet, lese om ting som er opprørende eller krevende, skrive om ting som er ubehagelige og frastøtende. Skal jeg delta? Helt klart! Foto: Eamonn McCabe Nå er det bare å hive seg rundt, finne fram de vel tusen sidene og post-it'ene med notater til romanen min og skive så blekket spruter (tastaturet klikker?). Fristen for innlevering er 10. januar 2013, så med litt disiplin skulle det gå... Alltid gøy å jobbe mot et konkret mål, synes jeg. Er det flere som ha...

Jeg elsker lister! Jeg skirver lister over hva jeg skal gjøre, må gjøre, har lyst til å gjøre og til og med hva jeg har gjort. Det er så deilig å kunne krysse av på to-do-listene sine, så av og til skriver jeg listen etter at jeg har gjort noe fornuftig, bare for å ha gleden av å kunne krysse det ut igjen. Noen fler som har det sånn? For øyeblikket lager jeg leselister, målet er å lese minst 100 bøker i året, så jeg setter meg som mål å lese ti i måneden, for å ligge litt på pluss-siden. De tre første månedene i år har gått så som så, men så har jeg flyttet to ganger (en av dem til USA) og giftet meg hittil i år, så det har vært litt mindre tid enn det ellers pleier i mitt relativt ensformige liv. Hittil i år har jeg vel lest noe sånt som ti bøker. Men det er ikke forsent å rette på det, så denne måneden er det ti bøker på plakaten! Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg Stig Sæterbakken: Gjennom natten Ole Robert Sunde: Kalypso Elizabeth Kostova: Hi...