Det forbanna "ønsket" om å være anorektisk

Jeg husker at jeg ønsket jeg kunne bli anorektisk. Jeg var 12 år gammel, og kan fortsatt huske alt jeg gjorde. Søkte etter tips og triks på nettet, synes jeg var kjempeflink når jeg fant dem, så på bilder av syltynne modeller, telte kalorier til den store gullmedaljen og følte at jeg hadde vunnet en premie da jeg først hørte om avføringsmidler. Siden det har livet vært en endeløs ond sirkel. Og "ønsket" har aldri blitt oppfylt, for da jeg endelig faktisk ble skikkelig syk følte jeg meg ikke anorektisk. I hvert fall ikke på den måten jeg hadde fantasert om. Jeg skjønte det ikke da, men å ha en drøm, et mål eller en plan om å bli anorektisk er et tegn på at noe foregår allerede. Det er ikke noe behov for å faktisk ødelegge kroppen sin. Å ønske å bli anorektisk er sykdommen som allerede viser seg.

Da jeg første gang, for 14 år siden, startet den ekstreme slankingen gikk det fort, og det gikk egentlig lekende lett. Jeg synes det hele var ganske uproblematisk. Jeg skulle bli enda mer skrapa enn jeg i utgangspunktet var, vekke bekymring og raseri hos mamma og pappa, og misunnelse og beundring blant alle ”slankehysterijentene” på skolen. Men andre ting begynte å forsvinne i tillegg til kiloene. Livsgleden, humoren og konsentrasjonen forsvant, for ikke å snakke om håret, tennene, musklene, nattesøvnen, normal fordøyelse, det sosiale livet, tryggheten og evenen til å engasjere seg. Samtidig begynte en unaturlig angst langsomt å ta over. Angsten kan ha vært der hele tiden eller komme snikende over mange år og plutselig bare gripe tak i deg. Men i det den når deg, trekker angsten deg under. Det er nesten som å drukne, og selv om folk kaster livbøyer etter meg er det blitt umulig å stole på den delen av meg som ønsker å ta tak. For spiseforstyrrelsen er plutselig blitt den sterke delen av meg. Den anorektiske Snow er samtidig også den som mestrer, meg uten anoreksien er et skjørt og skrøpelig nervevrak (som paradoksalt nok blir enda skrøpeligere og reddere av å være "mestrende og anorektisk").

Når jeg går ned i vekt, gjør jeg det med et håp om at jeg sammen med kiloene også samtidig kan miste alt som er vondt, ekkelt, grådig, trengende og fett i meg. Men opp gjennom årene har jeg funnet ut at jeg bare har mistet det gode i meg, og har blitt sittende igjen med alt det mislykkede jeg desperat har prøvd å "slanke” bort. Jeg bærer (selvsagt) rundt på masse følelsesmessige byrder. Siden jeg ikke kan slanke vekk vekten av følelsene, har jeg fått denne idiotiske ideen om at jeg derfor må miste vekten av kroppen min. Jeg klarer ikke bære begge deler. Nå – uendelig mange kilo tyngre, har jeg en kropp som ser frisk ut, men jeg selv føler at jeg blir stadig dårligere. For samme hvor mye jeg prøver, klarer jeg aldri å lette vekten av meg selv.