Om å bli møtt i psykiatrien

Jeg har stor respekt for psykiatrien som fagfelt og som en del av den offentlige helsetjenesten i Norge. Det finnes så ufattelig mange kloke, forståelsesfulle og sterke mennesker som jobber innen psykiatriske felt, som burde få mer takknemlighet enn de antakelig opplever. Noen av disse helsearbeiderne er ene og alene ansvarlige for at jeg lever i dag. Dessverre er det slik at det også (som alle andre steder) finnes en del dritt og uvitenhet der ute. Jeg har (i likhet som mange andre, dessverre) opplevd mye rart, skremmende og nedverdigende i løpet av et tiår innom ulike instanser i det psykiatriske helsevesenet. Å bli tatt på alvor er helt vesentlig. Svært mange som sliter psykisk er ute av stand til å be om hjelp til seg selv. Når man kommer til fremmede (leger,psykologer,psykiater o.l.) og innrømer at man ikke lenger klarer å ta vare på seg selv, må det bli tatt på alvor. For mange krever enormt med styrke å be om hjelp. Å bli avvist kan få alvorlige konsekvenser. En del opplevelser jeg har hatt, er jeg fremdeles ute av stand til å dele, men her er en beskrivelse av et av mine første møter med voksenpsykiatrien: (Psykiaterens navn er ikke hans virkelige navn. Jeg ønsker å sette fokus på et holdningsproblem til psykiatriske pasienter i helsevesenet, målet er ikke å henge ut en enkeltperson.)

To uker etter min siste time hos BUP hadde jeg fått time hos den fantastiske psykiateren med det lett ironiske etternavnet, Lykke. Han arbeidet ved et av Norges største private helse- og omsorgsforetak, og hadde sitt eget nyoppussede kontor på fasjonable Aker Brygge. Rommet han tok meg imot i var så typisk psykiaterkontor at det grenset til det parodiske. Veggene hvitmalte, taklyset i overkant skarpt, stoler i imitert skinn, grønt plastikktre i hjørnet og hyllemeter på hyllemeter med psykiatriens verdenslitteratur. Jeg har ofte lurt på om psykiatere faktisk tar seg tid til å lese alle disse bøkene kontorene deres bugner av, eller om de stiller dem til skue for å implisitt overbevise pasientene om at de er kompetente innenfor fagfeltet sitt. I doktor Lykkes kontor opptok et digert skrivebord i mahogni eller muligens et annet utryddingstruet tre fra regnskogen størsteparten av rommet. Jeg tok meg selv i å tenke at han sikkert var en sånn mann som innbilte seg selv at mørkt treverk gav et inntrykk av prestisje og av å være betydningsfull. Doktor Lykke, eller kanskje en sekretær, hadde pyntet rommet med små gjenstander fra Østen, og et stort innrammet lerret med kinesiske tegn prydet veggen vis-à-vis vinduet. Jeg var ganske sikker på at han ikke ante hva som stod skrevet på bildet, og at de orientalskinspirerte dekorasjonene ikke vitnet om en spesiell pasjon fra hans side, men snarere var et forsøk på å skape en fiktiv tillit ved å vise noe antatt personlig og gi pasientene en opplevelse av fortrolighet. Bare den klassiske divanen pasienten etter sigende skal ligge på manglet, ellers var bildet komplett.

   Doktor Lykke henviste meg til den ene skinnstolen – den som ikke hadde utsikt til vegguret – før han satte seg overfor meg. Vi satt stille en stund, og han betraktet meg med intense øyne under de svarte, buskete brynene.

   «Jasså, så du er Eowyn,» sa han langsomt og nikket. «Velkommen.»

   «Jeg kalles Snow,» opplyste jeg og forsøkte meg på et smil.

   Det ble ikke gjengjeldt.

   I stedet fant legen frem en dokumentmappe i blankpusset sort skinn med en gullkantet penn festet strategisk i en stropp på fremsiden.

   «Hvor ønsker du å begynne, Eowyn?» spurte han da han hadde gjort klar notatblokken som åpenbarte seg mellom skinnmappens glinsende permer.

   «Snow,» gjentok jeg rettledende. Han hevet det ene øyenbrynet og noterte noe i permen sin.

   «Det står Eowyn i hensvisningen jeg mottok. Det er vel det du heter?»

   «Ja, jeg er døpt Eowyn, men alle kaller meg Snow.»

   Han noterte igjen. «Unntatt pappa,» la jeg til, «men det er han som har navngitt meg.» Jeg flyttet litt irritert på meg i stolen, og kunne ikke begripe hvorfor han noterte så mye, jeg hadde ikke fortalt stort annet enn navnet mitt foreløpig.

   «Kan du fortelle litt om hvorfor du kommer hit i dag, Eowyn?» spurte han uanfektet, og jeg greide ikke styre meg lenger; «Unnskyld meg, men hører du dårlig eller noe?» repliserte jeg.

   Doktor Lykke løftet begge øyenbrynene denne gangen før han gravde ansiktet ned i notatblokken sin igjen og noterte iherdig. Jeg kan ikke fordra at fremmede bruker navnet mitt i direkte tale, som et innbilt bekjentskap eller en påtatt fortrolighet, og psykiateren fremfor meg brukte til alt overmål et navn jeg hadde forklart at jeg ikke benyttet, i hver eneste setning som rant ut av munnen hans. En dårlig start på behandlingen, tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg hadde vært på kontoret hans i overkant av ett minutt, og avskydde mannen allerede. Hadde jeg visst at det skulle blir enda verre, hadde jeg kanskje reist meg og gått allerede da.

  «Så, Eowyn,» sa Lykke tilsynelatende uaffisert av mitt oppgitte stønn. «Hva er det som plager deg?» Han la hodet på skakke og kikket utforskende på meg.

   «Sa du ikke akkurat at du hadde lest henvisningen fra legen min?»

   Han svarte ikke, fortrakk ikke en mine, men lot hodet ligge overdrevent lent til siden med ansiktet stivnet i en idiotisk spørrende grimase. Jeg tolket det som en bekreftelse og fortsatte grettent: «Da vet du vel at jeg kommer hit fordi jeg har slitt med anoreksi i flere år.»

   Doktor Lykke trakk på smilebåndet. «Hadde du lidd av anorexia nervosa ville du vel veid mye mindre,» svarte han. Jeg stirret vantro tilbake, men han så ikke ut til å spøke. «Du skjønner det, Eowyn» fortsatte han i et overbærende tonefall, «at det finnes diagnostiske kriterier for anoreksi, og jeg kan ikke se at du fyller dem.»

   «Nei vel?» svarte jeg spørrende, selv om jeg ikke egentlig var interessert i å høre fortsettelsen. Doktor Lykke forklarte at et av kriteriene for diagnosen anoreksi er et vekttap på minst femten prosent av forventet kroppsvekt, og at av hva han kunne lese i henvisningen fra fastlegen min veide jeg ett og et halvt kilo mer enn det.

   Jeg sa til ham at vi godt kunne avslutte timen, og foreslo ironisk at jeg kunne slanke meg to kilo og komme tilbake neste uke. Lykke noterte like ivrig som tidligere, og jeg la armene trassig i kors over brystet, som for å vise at jeg mislikte retningen samtalen hadde tatt.

   «Vet du hva jeg tror?» sa doktor Lykke, og ventet ikke på svar. «Jeg tror problemet ditt er at du er så sur, og at grunnen til at du er misfornøyd er at du egentlig bare er en viljeløs bulimiker som er furten fordi du ikke lykkes som anorektiker.»

   Jeg kunne ikke begripe hva som foregikk der jeg satt. Var dette slik terapi pleide å utarte seg? Eller var det hele et forsøk på å fremprovosere en reaksjon hos meg? Om ikke annet, hadde han i alle fall lykkes med å få meg til å hate ham litt mer enn meg selv akkurat da, men jeg kunne ikke se hvordan denne mannen skulle kunne hjelpe meg med noen av mine vansker. Hadde psykiatrien virkelig et så firkantet og forsmedelig syn på spiseforstyrrelser, eller var det bare jeg som fremstod som en sur og mutt drittunge, uten evne til å se det selv?

   Uansett kunne jeg ikke se en fremtid i denne behandlingen, og jeg bestemte meg for å si det. Jeg forklarte ham unnskyldende at jeg ikke helt kunne forstå hvordan uttalelsen hans skulle hjelpe meg på noe vis, og at dette opplegget kanskje ikke hadde noen hensikt. Han stirret intenst og uforstående på meg, men bladde om sidene i permen sin, og så ut til å skulle forsøke en ny strategi. Spørsmålene som fulgte kom helt uventet på meg, og den dag i dag fremstår det som så urimelig at jeg noen gang undrer på om dette virkelig kan ha hendt.

   Doktor Lykke rettet seg opp i stolen og strøk pennen sin gjentatte ganger over det ene brynet.

   «Vet du hvilken dag det er i dag?»

   «Er det relevant?» svarte jeg en anelse skarpere enn det som strengt tatt var nødvendig.

   «Vet du det ikke?» svarte Lykke like skarpt.

   «Jo, selvfølgelig vet jeg det.»

   «Hvorfor svarer du ikke da?» Han hevet øyenbrynene triumferende opp og ned gjentatte ganger, åpenbart fornøyd med sin egen kløkt. Jeg hevet øyenbrynene jeg og, men mer av forbauselse og rådvillhet. «Er dette en spøk?» spurte jeg, og forventet nesten et kamerateam og en skokk mennesker som hoppet frem fra under mahognipulten og ropte: Overraskelse! Skjult kamera! Da dette ikke skjedde, og doktor Lykke satt like rolig og avventede i skinnstolen sin, valgte jeg å svare, i et håp om å bli ferdig med hele seansen.

   «Det er tirsdag.»

  Legen skrev svaret mitt ned i notatene sine, og nikket bekreftende, nesten som man ville gjort til et barn som nettopp har lært seg alle ukedagene.

   «Vet du hvilket år det er?» fortsatte han like uanfektet.

   «Hva faen?»

   «Kan du svare på hvilket år vi befinner oss i?»

   Jeg ristet oppbrakt på hodet. Lykke tolket det øyensynlig som et nei, og noterte igjen i permen sin, mens han mumlet: «Jasså.»

   Jeg klarte ikke lenger beherske meg, så jeg begynte å le. Og da han fulgte opp med å spørre meg om jeg visste hvor jeg befant meg, var tålegrensen min nådd.

   «Du er faen meg klin gæren,» sa jeg og reiste meg for å gå. Doktor Lykke pekte iherdig på stolen min, en stum formaning om at jeg skulle sette meg igjen, men jeg var ferdig.

   «Dette er jo bare tull,» mumlet jeg, mest til meg selv, mens jeg gikk mot utgangsdøren. Doktor Lykkes ansikt hadde antatt en rødfarge som tydet på at hodet hans var i ferd med å eksplodere, og han kastet rasende skinnpermen med notatblokken i gulvet. Idet jeg skrittet over terskelen ut i den virkelige verden, nærmest hveste han etter meg: «Du får ikke flere timer hos meg.»

   Jeg kunne ikke la være å smile når jeg svarte. «Jeg hadde ikke tenkt til å komme tilbake heller, dersom du fryktet det.»

En uke senere mottok jeg i posten en epikrise av behandlingen hos doktor Lykke. En kopi av journalen var også sendt til fastlegen min. Lykke hadde oppsummert vårt møte slik: «Pasienten har vært til samtale hos meg 28.09.04. Hun har slitt med spiseforstyrrelser siden tolvårs alderen. Hun har også symptomer som tyder på obsessiv kompulsiv lidelse (OCD). Burde utredes for Borderline. Jeg er imidlertid i sterk tvil om denne pasients motivasjon for videre behandling. Hun fremviser umodenhet, og regressiv adferd. Mulig delirium. Hun virker uvillig til å vokse opp og forholde seg til ansvar. Jeg får heller ikke frem noe ønske hos henne om forandring av hennes nåværende situasjon. Hun ga uttrykk for at hun ikke ønsket å fortsette hos meg da det ikke gir henne mye.»

   Tre diagnoser hadde han også føyd til journalen min – karakternevrose, tvangslidelse og obsessiv kompulsiv lidelse – ingen av dem spiseforstyrrelser.

   Etter ti minutter hos psykiateren satt jeg igjen 550 kroner fattigere, med tre nye diagnoser jeg ikke kjente meg igjen i, og en journal som ikke hadde kontakt med virkeligheten.

   Det skulle gå mange år før jeg kom meg i behandling igjen.

Det siste jeg hørte om doktor Lykke var at han hadde fått refusjonsavtale med det offentlige, fordi de syntes han gjorde en så fremragende jobb som psykiater. Jeg har i ettertid tenkt at jeg burde ha meldt han til helsetilsynet eller noe, men orket aldri tanken på å antakelig bli mistrodd eller ikke bli tatt på alvor. Jeg var redd for å bli tatt for å være en forsmådd pasient, formodentlig hevngjerrig, hallusinert eller rett og slett sprøytegal. For hvem er mest troverdig, jenta på psykiatrisk avdeling eller den velrenommerte spesialiteten?

Dette er dessverre en helt sann historie. I ettertid har jeg møtt mange fantastiske mennesker i psykiatrien også, men en del av meg klarer aldri helt å gi slipp på tanken, hva hvis hadde blitt møtt annerledes den gangen? Hvordan ville livet vært hvis noen tok meg på alvor da? Hvis noen så og møtte meg som det jeg selv mener at jeg var, en fornuftig og oppegående, men svært syk, anorektisk, redd og trist jente. Hvordan hadde livet vært hvis jeg hadde fått hjelp, skikkelig hjelp, den gangen jeg var sterk nok til å be om det? Da jeg hadde språk til å be om det, før ordene ble erstattet med piller, arr og uopprettelige skader på organer på grunn av sult, skam, oppkast og undervekt? Jeg klarer fremdeles ikke legge fra meg tanken på at denne ene mannen, denne ene psykiateren hadde så mye makt over meg, at hans måte å møte meg som pasient på skremte meg fra å oppsøke hjelp igjen. At jeg ikke fikk hjelp igjen før det hadde gått så langt at hjelpen kom i form av ambulanser og sykehusinnleggelse. Det er vanskelig å forholde seg til, og jeg kjenner sinnet boble når jeg hører de uttallige historiene om pasienter som har opplevd liknende ting. Samtidig føler jeg meg maktesløs, hvordan sørger man for at alle som arbeider i psykiatrien vet hva de driver med? De er jo tross alt bare mennesker, de også. Eller?