Dear Darkness

Jeg mener at vi i dagens samfunn lever med en kultur som har skapt urimelige krav og forventninger til både utseende, kropp, utdanning, jobb, bekjentskapkrets osv. I media blir det i stor grad skapt et bilde hvor skjønnhet, sunnhet og vellykkethet går hånd i hånd. I mine øyne et bilde som ekskluderer og marginaliserer de som ikke passer inn i idealet. (Noe jeg bestemt mener gjelder de aller fleste av oss). Som ung kvinne og feminist har jeg kanskje i størst grad følt på vår kulturs skjønnhetsideal og hysteri omkring kropp og utseende. Noe av det som provoserer meg mest er at det jeg opplever er dagens kroppsideal, hva som blir betraktet som vakkert, ikke samsvarer med hvordan de fleste av oss ser ut. De uppnåelige kroppene vi vanligvis ser på reklameplakater fremstilles som om det er slik vi faktisk burde se ut. Så jeg synes alltid det er forfriskende med initiativer som er med på å utfordre "det gjeldende idealet". I dag leste jeg en artikkel på NRK.no om Oslo Citys vårkam...

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat (skjønte endelig hvordan man lenker til ting, etter at  Sigrun forklarte meg det (Takk!)). Jeg føler meg som en nittiåring foran dataen. Hva gjør man ikke for å få noen til å lese det man skriver? Sukk...

Jeg har prøvd meg på mye rart her i livet. Jeg er en av dem som vil gjøre alt, jeg vil bli forfatter, spille gitar, bli lege, anestesisykepleier, regissør, lyddesigner, tv-produsent, illustratør, kriminolog, spesiallærer, fengselsbetjent, ambulansearbeider, fotograf og ikke minst serieskaper. Så for et par år siden var lysten til å lage tegneserier så stor at jeg satte i gang med en stripe-serie som jeg kalte «Mandag».   Jeg jobbet, som jeg ofte gjør, intenst i noen uker. Dag og natt levde og pustet jeg tegneserier. Jeg er hverken spesielt flink til å tegne, eller særlig tålmodig, men i løpet av et par uker hadde jeg laget en rekke tegneseriestriper, og jeg endte faktisk opp med å bli finalist i Dagbladets tegneseriekonkurranse, og jeg fikk serien min utstilt i Avistegnernes hus. Dermed sluttet jeg å lage tegneserier. Det er sånn jeg er, hver gang noe går bra, blir det for mye og så slutter jeg med det. Presset føles for stort, plutselig er det mer enn en fantasi oppe i mitt...