Fanget av biologien? Vi er fremdeles det annet kjønn

Simone de Beauvoir utga i 1949 boken Det annet kjønn. Den vakte stor oppsikt og har blitt stående som det 20. århundrets kanskje viktigste feministiske skrift. I bokens innledning hevder hun at menneskeheten, i hvert fall foreløpig, er inndelt i to kategorier – menn og kvinner – og at det er mannen som definerer kvinnen. Han er det vesentlige, mens hun er det uvesentlige – Den andre (Beauvoir 2000: 37).

Foto: Pax Forlag

Beauvoir forsøker å beskrive hva det er som gjør at kvinner oppfattes som ”den andre” og hvordan kvinner oppdras og formes til å oppfatte seg selv som sekundære i forhold til menn. Hun peker på at dette både må forstås biologisk (fordi kvinner føder barn) og at underordningen fremstår som absolutt fordi ”annetheten” ikke er noe som har hendt, den er ikke konsekvens av en begivenhet, det har vært sånn ”så langt tilbake som historien går” (Beauvoir 2000: 38).  Beauvoir mener at til tross for at kvinner har fått formelle rettigheter, er de ikke frie fordi rettighetene ikke har resultert i et konkret uttrykk i praksis. Hun mener derfor at man er nødt til å starte på nytt i kjønnsdiskusjonen og ønsker å belyse kjønnsforskjellene ut fra en eksistensialistisk etikk. Her er Beauvoirs tenkemåte relativt lik teoriene Jean-Paul Sartre presenterer i Væren og intet (1943) om at man får en eksistens gjennom å skape mening i tilværelsen. Eksistensen er altså den man skaper selv gjennom de valgene man tar og det prosjektet man har. Dermed er det ingen andre som har ansvar for å frigjøre deg.

Beauvoir mener at subjektet hevder seg konkret som transcendens gjennom å ha prosjekter (Beauvoir 2000: 47). Man er altså nødt til å overskride seg selv for å fullbyrde sin frihet. Hun beskriver mannen som transcendent, mens kvinnen er fanget i immanensen. Dette medfører en forringelse av eksistensen, og kvinnens frihet reduseres til faktisitet. Beauvoir beskriver kvinnens situerthet og hvordan hun må forstås i den situasjonen hun er plassert. Eksistensialistisk teori er anti-deterministisk og virker frigjørende i forhold til teorier om at kvinner er bestemt av biologi eller sosiale, kulturelle og historiske årsaker. Men hun tar likevel i betraktning at det finnes hindringer og begrensninger som er deterministiske dersom man ikke transcenderer dem og at det finnes situasjoner hvor friheten i liten grad kan virkeliggjøres. Toril Moi hevder i sitt ”Innledende essay” i den norske utgaven av Det annet kjønn at boken er et kampskrift mot den biologiske determinismen. Det er ikke nødvendigvis helt riktig, det er i hvert fall en underkjenning av at Simone de Beauvoir også interesserer seg for biologisk kjønn. Det er mye i Beauvoirs argumentasjon som tyder på at kvinnen ikke er fri: ”Kvinnen har eggstokker og livmor; det er de særegne vilkårene som sperrer henne inne i sin egen subjektivitet” (Beauvoir 2000: 35). Dermed blir det relevant å stille spørsmålet: må kvinner la være å få barn for å være frie? Det virker ikke som Beauvoir mener dette. Hun beskriver kvinnens biologiske funksjoner som en byrde, noe som medfører at hun (i motsetning til en del andre feministiske teoretikere, som for eksempel Judith Butler) ikke ser det som uvesentlig å studere biologiske kjønnsforskjeller. Beauvoir anerkjenner at kjønnsforskjellen allerede er biologisk gitt, men understreker at det verken innebærer en bestemmelse av hva det å være kvinne betyr eller at det kan rettferdiggjøre undertrykkelse og diskriminerende sosiale normer. Dermed blir Beauvoirs mål å oppfordre kvinner til å sette seg utover sine vilkår og å ikke akseptere begrensningene.

Det er fornuftig å lese og forstå tekster i lys av den tiden og situasjonen de er skrevet i. Det annet kjønn ble til i en tid hvor kvinners rettigheter var strekt innskrenket, og det har også skjedd mye innen kjønnsforskning og feministisk teori siden boken første gang ble publisert. Beauvoir kan for eksempel virke gammeldags fordi situasjonen unektelig var vanskeligere for kvinner før.

I dag hersker det en forestilling om at kvinner i Norge (og store deler av den vestlige verden) er likestilt mennene. Likevel presenteres det stadig statistikker som viser at kvinner blant annet tjener mindre enn menn, har dårlige pensjon, de klatrer i mindre grad oppover på karrierestigen og er oftere hjemmeværende. Den 8. mars 2010 skrev Marie Simonsen og Ingunn Yssen en kronikk i VG hvor de hevder at mangelen på likestilling fremdeles handler om det faktum at kvinner føder barn og går inn i (eller tvinges inn i) en rolle som mor og at denne rollen i liten grad er forenelig med en karriere. De går til og med til så langt som å hevde at kvinner som vil bli lykkelige, ikke må få barn.

Boken Bråk! (2010) av Marie Simonsen og Ingunn Yssen handler
om hvordan vi har blitt lurt til å tro vi er likestilte
Foto: Aschehoug

I teorien har vi kvinner samme muligheter og rettigheter som menn, likevel har ”likestilte Norge” et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Mange vil hevde at kjønnsforskjellen (som kvinner kommer dårligere ut av) dreier seg om valg. Kvinner i dag står jo fritt til å velge som de vil, det at de velger lavtlønnede yrker eller å være hjemme med barn er frivillig, og det blir ofte antydet at disse valgene kommer av naturlige (biologiske) forskjeller mellom kjønnene. I dette ligger det en tanke om at det er egenskaper og gjøremål som er mer naturlig for menn enn for kvinner, og omvendt. Og det viser seg at kvinner gjerne er disponert for de yrkene og beskjeftigelsene som har lavere status og dårligere økonomisk fortjeneste.

Det har de siste tiårene vært en økende tendens til en feminisme som ønsker å oppvurdere ”det kvinnelige” ved å gi moderskapet en transcendent dimensjon og tilværelsen som husmor høyere status. Problemet med dette er både at det forsterker polariteten mellom det mannlige og det kvinnelige, og at det får konsekvenser for hvem som gjør hva i hverdagen. Kvinnens overordning i hjemmet vil fremdeles motsvares av en underordning i arbeidsmarkedet og den politiske sfæren. Samfunnet styres ikke fra den private sfæren, og derfor vil konsekvensen bli at dersom mange kvinner er hjemmeværende, får de lite å si i offentligheten. Og dermed er ikke Beauvoirs refleksjoner rundt kvinnens biologiske begrensninger betydningsløse eller utidsmessige likevel. Det er åpenbart fremdeles relevant å stille spørsmål om hvorvidt kvinnens kropp er skjebne eller om det i det hele tatt er mulig å sette seg ut over kvinnens biologi? Målet til Simone de Beauvoir, så vel som Yssen og Simonsen, er ikke å avvise at det finnes biologiske forskjeller, men å forsøke å vise hvor ladet tolkningen av dem fremdeles er. Det er åpenbart fortsatt behov for å studere hvordan kjønn konstrueres kulturelt og å skape muligheter for individets frigjøring fra disse identitetene – og å påvise og samtidig nekte å godta de urettferdighetene som finnes mellom kjønnene i dag.

Kilde

Litteratur

Beauvoir, Simone de. 2000. Det annet kjønn [fr. orig. 1949]. Oslo. Pax Forlag A/S.

                                   Overs. Bente Christensen.