Om kjærester og sånt

Da jeg gikk i 1. klasse på barneskolen, var alt greit. Drømmeprinsen het Nicolay, hadde langt, rufsete hår, LA Lakers-hettegenser og caps trukket godt ned i panna. Og viktigst av alt - han var 6. klassing. Dermed også kjekkere enn alle guttene på min egen alder og større enn storebroren til venninna mi. Poenget med å være forelsket da var ikke å få oppmerksomheten hans eller bli videre kjent med gutten. Det holdt lenge å skrive hauger av små rosa ”Hello-Kitty-lapper” med navnet hans på og fnise henrykt hver gang han passerte i skolegården.

Senere ble det viktigere å vise interesse for den ”heldige” utkårede. Jentene i klassen stod på grusbanen i ettermiddagssola og myste med øynene i håp om å få et glimt av sin kjære. Om kveldene fulgte klassefester, hvor til og med ”Bolla” og ”han-som-spiser-snørr-i-timen” var invitert. Klassefest i 3. klasse. Sommer. Vi spiste boller og drakk brus i gresset i hagen. Solen hadde enda ikke sluppet taket på himmelen. Den gamle søte sommerkjolen jeg arvet passet endelig, og vi hadde begynt å bry oss om hårspennen matchet antrekket. Fnisete diskusjoner med venninner om hverdagslige ting ble fulgt av ”slowdancing” til Celine Dion og søte kyss med den kjekkeste gutten i klassen. Røde roser i kinnene. Rødmet bare fordi jeg var litt forelsket. Først var jeg pappas lille Askepott, senere ble jeg prinsessen til den kjekkeste av alle.

Da jeg ble 11 var ikke 6. klassingene fullt så kjekke og tøffe lenger. ”Æsj, så barnslige dere er,” pleide vi, utrolig modne jentene å si. Så modne var vi faktisk blitt at vi begynt å forelske oss i folk vi nesten ikke hadde sett. Enten var det gutta i Backstreet Boys eller Leonardo DiCaprio, og noen av oss hadde til og med avansert til guttene på naboskolen. Det var spennende. Naboskolen lå bare 2 kilometer unna, men bare et fåtall hadde sett noen av guttene derfra og ingen av oss hadde vel egentlig snakket med dem. Men vi drømte alle sammen om at de var minst like romantiske som Hugh Grant.

Det var en drepende nedtur å begynne på ungdomsskolen og oppdage at de perfekte romantiske ungguttene egentlig var noen ufordragelige drittunger som slang dritt og stjal dagbøkene våre. Og i dagbøkene ble vårt innerste følelsesliv avslørt i form av ”I love Alex” i september, etterfulgt av ”I love Andreas” i oktober. Samtidig slukte vi alle minst én rosa paperback av typen husmorporno i måneden. Dette var kvalitetsbøker om store, sterke menn, som samtidig var romantiske, spandable og helt intuitivt visste hvordan en kvinne vil bli behandlet. Det var ikke så lett å skjønne hvordan man skulle forholde seg til det motsatte kjønn når våre virkelighetshelter stod bak 7-11 på fredagskveldene og spydde. Fremdeles blusset kinnene opp i forelskelse, men den kjekkeste gutten i klassen hadde sløve øyne og luktet oppkast.

Men vi levde i håpet om at snørrungene engang i fremtiden skulle tørke vekk snørra, slutte å slenge med leppa og skaffe seg noen kjekke venner. I mellomtiden oppdaget vi guttene på videregående. En hel verden av muligheter åpnet seg da vi fant ut at mange unge herrer i 3. klasse har både lappen og VISA, ikke snørrer de så mye heller. Det vi ikke tenkte på, var at alle gutta på videregående også har vært snørrunger en gang og sjansene for å møte Mr. Nice Guy var minimale. Jeg har hvert fall ikke hørt om noen...

Om vi ikke hadde våknet fra vår pastellrosa drømmeverden ennå, ble vi brått kastet ut i den brutale virkeligheten da vi selv begynte på videregående. Romantiske kyss ble byttet ut med graviditetstester, og vi fant ut at noen gutter er upålitelige drittsekker som gir f... i trivielle ting som monogame forhold.

Nå har vi VISA og lappen selv og har begynt å stille krav. Vi har ikke tid til å stå på grusbanen å beundre fotballteknikken, og det holder ikke med en rosa plakat med kjekkasen på veggen. Vi tåler ikke å få dritt slengt i trynet av barnslige eks-snørrere, ”romantiske” kyss med ettersmak av spy eller gutter som leser i dagbøkene våre. Drømmeprinsen må stemme politisk riktig, bry seg om hvordan han ser ut på håret, ha klær som matcher, drikke pils på ”ikke-kommersielle” utesteder og til enhver tid vite hva vi kvinner egentlig vil ha. Innbiller vi oss... Vi ”backer” hverandre opp, når kjæresten har funnet ut at Mona i c-klassen er penere enn deg, fotballkampen er viktigere enn bursdagen din eller at han slutter å ringe når du forteller at mensen ikke har kommet. Da gir vi hverandre klemmer, finner fram gamle Celine Dion cd-er, snakker om hvor søte gutta var før og hvilke jævlige drittunger de er nå.

Men sannheten er at det fremdeles ikke er så mye som skal til. Jeg har det siste året vært Askepott for min drømmeprins, og hva var det jeg falt for? Han hadde langt, rufsete hår med en Oakland Raiders-hettegenser trukket godt nedover lua, brun glassflaske i baklomma og drittslengingen ble veiet opp av klodens mest sjarmerende smil. Det er faktisk ikke så veldig langt unna haugene av små rosa ”Hello-Kitty-lapper”....