My battle wounds
OBS: Innlegget inneholder tekst/bilde som kan virke triggende.
«Du er vel ikke en av de som driver og kutter seg også?» spør hun plutselig og kikker opp av boken sin. Jeg ser i gulvet, mumler litt.
«Hva sier du? Du må snakke høyere. Jeg hører ikke hva du sier når du mumler, vet du,» sier legen strengt. Hun ser overbærende på meg, trommer med fingertuppene i skrivebordsplaten. Jeg har sikkert gått over de ti tilmålte fastlegeminuttene. Hun begynner å bli rastløs, har lyst til å få meg fortest mulig ut av kontoret sitt. «Du hørte hva jeg sa?» Hun kikker utålmodig på meg over brillekanten.
Jeg nikker, men ser ikke opp.
«Ja, du hørte hva jeg sa? Eller ja, du kutter deg?»
«Ja, jeg kutter meg,» mumler jeg ned i genserhalsen min. Fastlegen sukker.
«Hvor da? På armene?» spør hun, og snur seg mot tastaturet. Hun bruker en evighet på å skrive. Jeg lurer på hva hun skriver. Jeg har ikke akkurat fortalt så veldig mye om selvskadingen.
«Skal du svare?» Hun snur seg mot meg igjen.
«Ja, på armene,» sier jeg mens jeg fremdeles ser ned i gulvet. «Blant annet.»
«Få se,» sier hun og triller kontorstolen sin over gulvet. Gidder ikke reise seg for å komme bort til meg engang. Jeg trekker meg unna mens jeg tuller armene til en knute tett inntil brystet mitt. «Slutt å tulle,» sier hun og tar tak i det ene håndleddet mitt.
«Jeg vil helst slippe,» sier jeg lavt. Jeg svelger hardt. Hun drar til seg armen min og ruller opp ermet. Snur og vender på den. Det føles som en evighet.
«Er de gamle?»
«Ja. Eller nei, det er litt forskjellig.»
«Du sa du kuttet deg flere steder?» Hun studerer den andre armen min, men fortrekker ikke en mine. Jeg ser opp. Vet ikke helt om jeg skal svare. Vil helst slippe. Hun ser på meg, hever øyenbrynet, ser ut som hun er på grensen til å bli skikkelig irritert.
«Ja, på brystet og magen,» nærmest hvisker jeg. «Og overarmene og bena.»
«Få se på magen din da,»sukker hun oppgitt og tar tak i genseren før jeg rekker å protestere. Jeg krymper meg i stolen. Kjemmer kvalmen bre seg oppover i halsen. Mamma bryter inn og spør legen om dette virkelig er nødvendig. Hun svarer mamma noe om at det er nødvendig å få et inntrykk av hvor omfattende dette er, før hun drar genseren over hodet mitt. Øynene mine blir blanke og jeg svelger og svelger.
«Oj da!» sier fastlegen. Jeg ber mamma se vekk. Vil spare henne fra synet av den motbydelige magen min. Hun gjør for en gangs skyld som jeg sier. Legen spør meg om noe, men jeg svarer ikke. Jeg hører ikke. Tårene triller. Legen sier noe til mamma, som fremdeles har snudd hodet vekk. Så ser ned på kroppen min igjen. Hun gransker magen og brystet mitt, lar fingertuppene gli over arrene. Jeg eksisterer ikke.
«Ja, du trenger virkelig hjelp. Det ser jeg,» sier hun konkluderende. Mest til seg selv tror jeg. Resten av samtalen henvender hun seg til mamma. Til tross for at jeg er 20 år gammel, får jeg ikke delta i planen om hva som bør gjøres. Fastlegen bestemmer seg for å sende en henvisning til Vinderen DPS. Jeg prøver å si at det er meningsløst, fordi jeg ikke sogner til Vinderen. Jeg kommer bare til å få avslag uansett. Jeg forteller at jeg bor i St. Hanshaugen bydel, og lurer på om jeg ikke burde henvises til Lovisenberg DPS i stedet. Fastlegen forteller mamma at en av psykiaterne på Vinderen er naboen hennes, og at han er svært hyggelig.
«Veldig omgjengelig mann»,gjentar hun utallige ganger for oss. Jeg har allerede gitt opp.
Hyggelig? Hvor faen skal det få meg hen? Jeg trenger noen som vet hva de snakker om, som jobber med spiseforstyrrelser og ikke lar seg lure av alle triksene mine. Det er helt meningsløst å snakke med tilfeldige behandlere, når kunnskapen deres om spiseforstyrrelser begrenser seg til det de har lest i Skårderuds Sterk/Svak. Eller når de i tide og utide slenger fra seg sitater fra Sultekunstnerneeller noe de har lest i ett eller annet informasjonshefte fra Rådet for psykisk helse. Jeg har aldri skjønt om de prøver å imponere meg eller belære meg. Men hva tror de? Jeg har jo lest de samme jævla bøkene, og jeg har levd i dette helvete i 10 år for faen. Jeg blir ikke imponert. Jeg er ute etter noen som skjønner, lytter og forstår. Noen som vet mer om spiseforstyrrelser enn meg selv, som faktisk har noe å bidra med og kan lære meg noe nytt. Noen som kan gi meg innsikt og kunnskap om hvordan jeg kan bli bedre. Jeg sitter fremdeles taus i stolen på legekontoret. Stirrer i gulvet og håper at mamma ikke så magen min. Til slutt gir mamma opp også, og vi går derfra med resepter på latterlige mengder Imovane og Vival og en henvisning til Vinderen i hånda.
Vel ute av legesenteret er mamma rasende. Hun synes det er forkastelig at man må blottlegges og ydmykes for å bevise at man er "syk nok" til å fortjene hjelp. Jeg svarer at det var akkurat som forventet. Jeg hadde på forhånd sagt til henne at det ikke var noe vits i å dra, fordi det ikke finnes noe hjelp å få uansett. Mamma svarer at hun ikke trodde hjelpen ville komme servert på et fat akkurat, men at det får være grenser for hvor mye motvilje leger har for å hjelpe.
«Tenk hvis du ikke hadde skjært deg,» sier hun. «Tenk hvis du ikke hadde alle arrene. Da hadde hun ikke tatt på alvor at du trenger hjelp. Tenk hvis en som sliter like mye som deg kommer til legen, men ikke kan bevise hvor fælt hun har det fordi hun ikke er dekket i arr!?!» Mamma snerrer og tramper demonstrativt i bakken. Det er sjelden jeg ser henne så opprørt på mine vegne.
«Ja, takk gud for alle arrene mine,» svarer jeg tørt og smiler. Mamma smiler litt for første gang i dag hun også.
Jeg har tidligere skrevet et innlegg om å bli møtt i psykiatrien. Opplevelsen hos fastlegen hadde jeg noen år senere, den var ikke mindre nedverdigene eller smertefull av den grunn.
Jeg har ikke så fryktelig mye å si om selvskading foreløpig. Et vanskelig tema, en vanskelig situasjon å være i og vanskelig å si noe konkret om. Årsakene til at man skader seg selv er mange, graden og måten man skader seg selv på varierer (de er uansett hverken mer eller mindre reelle eller alvorlige). Misoppfattningene og fordommene mot selvskadere er voldsomme. Selvskadere er "emo", "svake", "oppmerksomhetssyke" eller "tenåringsjenter som roper «Ulv! Ulv!»".
Jeg har skadet meg selv med viten og vilje i 12 år, fra jeg var 13 til 25. Jeg er et voksent menneske og er hverken emo, oppmerksomhetssyk eller skadet meg som et desperat rop om hjelp. Jeg snakker bare for meg selv, men jeg har aldri ønsket oppmerksomhet rundt kuttene mine, ei heller har jeg skadet meg selv for å få utløp for følelser jeg ellers ikke har maktet å uttrykke. For meg har selvskadingen alltid vært straff. Ren straff. Straff for at jeg spiste mer enn jeg planla, straff for at jeg veier for mye, for å ha snakket for høyt, tatt for mye plass eller dummet meg ut.
Det er mange ulike grunner til at mennesker skader seg selv. Og det spiller faktisk ingen rolle om man er spiseforstyrret, deprimert, "emo", voksen, tenåring, oppmerksomhetssyk eller "sprøyte gal". Ingen av oss roper «Ulv! Ulv!». Når mennesker går inn for å skade seg selv med viten og vilje er det alltid en ulv der.
Årsaken til at jeg tar opp dette, er at jeg nærmer meg ett år skadefri med stormskritt. Fremdeles kjenner jeg skadetrangen hele tiden. Den går ikke vekk, men har etterhvert blitt lettere å tåle. Jeg er ikke så redd for å feile eller glippe, men en gang må unasett være den siste. Jeg håper jeg har hatt min.
«Du er vel ikke en av de som driver og kutter seg også?» spør hun plutselig og kikker opp av boken sin. Jeg ser i gulvet, mumler litt.
«Hva sier du? Du må snakke høyere. Jeg hører ikke hva du sier når du mumler, vet du,» sier legen strengt. Hun ser overbærende på meg, trommer med fingertuppene i skrivebordsplaten. Jeg har sikkert gått over de ti tilmålte fastlegeminuttene. Hun begynner å bli rastløs, har lyst til å få meg fortest mulig ut av kontoret sitt. «Du hørte hva jeg sa?» Hun kikker utålmodig på meg over brillekanten.
Jeg nikker, men ser ikke opp.
«Ja, du hørte hva jeg sa? Eller ja, du kutter deg?»
«Ja, jeg kutter meg,» mumler jeg ned i genserhalsen min. Fastlegen sukker.
«Hvor da? På armene?» spør hun, og snur seg mot tastaturet. Hun bruker en evighet på å skrive. Jeg lurer på hva hun skriver. Jeg har ikke akkurat fortalt så veldig mye om selvskadingen.
«Skal du svare?» Hun snur seg mot meg igjen.
«Ja, på armene,» sier jeg mens jeg fremdeles ser ned i gulvet. «Blant annet.»
«Få se,» sier hun og triller kontorstolen sin over gulvet. Gidder ikke reise seg for å komme bort til meg engang. Jeg trekker meg unna mens jeg tuller armene til en knute tett inntil brystet mitt. «Slutt å tulle,» sier hun og tar tak i det ene håndleddet mitt.
«Jeg vil helst slippe,» sier jeg lavt. Jeg svelger hardt. Hun drar til seg armen min og ruller opp ermet. Snur og vender på den. Det føles som en evighet.
«Er de gamle?»
«Ja. Eller nei, det er litt forskjellig.»
«Du sa du kuttet deg flere steder?» Hun studerer den andre armen min, men fortrekker ikke en mine. Jeg ser opp. Vet ikke helt om jeg skal svare. Vil helst slippe. Hun ser på meg, hever øyenbrynet, ser ut som hun er på grensen til å bli skikkelig irritert.
«Ja, på brystet og magen,» nærmest hvisker jeg. «Og overarmene og bena.»
«Få se på magen din da,»sukker hun oppgitt og tar tak i genseren før jeg rekker å protestere. Jeg krymper meg i stolen. Kjemmer kvalmen bre seg oppover i halsen. Mamma bryter inn og spør legen om dette virkelig er nødvendig. Hun svarer mamma noe om at det er nødvendig å få et inntrykk av hvor omfattende dette er, før hun drar genseren over hodet mitt. Øynene mine blir blanke og jeg svelger og svelger.
«Oj da!» sier fastlegen. Jeg ber mamma se vekk. Vil spare henne fra synet av den motbydelige magen min. Hun gjør for en gangs skyld som jeg sier. Legen spør meg om noe, men jeg svarer ikke. Jeg hører ikke. Tårene triller. Legen sier noe til mamma, som fremdeles har snudd hodet vekk. Så ser ned på kroppen min igjen. Hun gransker magen og brystet mitt, lar fingertuppene gli over arrene. Jeg eksisterer ikke.
«Ja, du trenger virkelig hjelp. Det ser jeg,» sier hun konkluderende. Mest til seg selv tror jeg. Resten av samtalen henvender hun seg til mamma. Til tross for at jeg er 20 år gammel, får jeg ikke delta i planen om hva som bør gjøres. Fastlegen bestemmer seg for å sende en henvisning til Vinderen DPS. Jeg prøver å si at det er meningsløst, fordi jeg ikke sogner til Vinderen. Jeg kommer bare til å få avslag uansett. Jeg forteller at jeg bor i St. Hanshaugen bydel, og lurer på om jeg ikke burde henvises til Lovisenberg DPS i stedet. Fastlegen forteller mamma at en av psykiaterne på Vinderen er naboen hennes, og at han er svært hyggelig.
«Veldig omgjengelig mann»,gjentar hun utallige ganger for oss. Jeg har allerede gitt opp.
Hyggelig? Hvor faen skal det få meg hen? Jeg trenger noen som vet hva de snakker om, som jobber med spiseforstyrrelser og ikke lar seg lure av alle triksene mine. Det er helt meningsløst å snakke med tilfeldige behandlere, når kunnskapen deres om spiseforstyrrelser begrenser seg til det de har lest i Skårderuds Sterk/Svak. Eller når de i tide og utide slenger fra seg sitater fra Sultekunstnerneeller noe de har lest i ett eller annet informasjonshefte fra Rådet for psykisk helse. Jeg har aldri skjønt om de prøver å imponere meg eller belære meg. Men hva tror de? Jeg har jo lest de samme jævla bøkene, og jeg har levd i dette helvete i 10 år for faen. Jeg blir ikke imponert. Jeg er ute etter noen som skjønner, lytter og forstår. Noen som vet mer om spiseforstyrrelser enn meg selv, som faktisk har noe å bidra med og kan lære meg noe nytt. Noen som kan gi meg innsikt og kunnskap om hvordan jeg kan bli bedre. Jeg sitter fremdeles taus i stolen på legekontoret. Stirrer i gulvet og håper at mamma ikke så magen min. Til slutt gir mamma opp også, og vi går derfra med resepter på latterlige mengder Imovane og Vival og en henvisning til Vinderen i hånda.
Vel ute av legesenteret er mamma rasende. Hun synes det er forkastelig at man må blottlegges og ydmykes for å bevise at man er "syk nok" til å fortjene hjelp. Jeg svarer at det var akkurat som forventet. Jeg hadde på forhånd sagt til henne at det ikke var noe vits i å dra, fordi det ikke finnes noe hjelp å få uansett. Mamma svarer at hun ikke trodde hjelpen ville komme servert på et fat akkurat, men at det får være grenser for hvor mye motvilje leger har for å hjelpe.
«Tenk hvis du ikke hadde skjært deg,» sier hun. «Tenk hvis du ikke hadde alle arrene. Da hadde hun ikke tatt på alvor at du trenger hjelp. Tenk hvis en som sliter like mye som deg kommer til legen, men ikke kan bevise hvor fælt hun har det fordi hun ikke er dekket i arr!?!» Mamma snerrer og tramper demonstrativt i bakken. Det er sjelden jeg ser henne så opprørt på mine vegne.
«Ja, takk gud for alle arrene mine,» svarer jeg tørt og smiler. Mamma smiler litt for første gang i dag hun også.
 |
| Kilde |
Jeg har tidligere skrevet et innlegg om å bli møtt i psykiatrien. Opplevelsen hos fastlegen hadde jeg noen år senere, den var ikke mindre nedverdigene eller smertefull av den grunn.
Jeg har ikke så fryktelig mye å si om selvskading foreløpig. Et vanskelig tema, en vanskelig situasjon å være i og vanskelig å si noe konkret om. Årsakene til at man skader seg selv er mange, graden og måten man skader seg selv på varierer (de er uansett hverken mer eller mindre reelle eller alvorlige). Misoppfattningene og fordommene mot selvskadere er voldsomme. Selvskadere er "emo", "svake", "oppmerksomhetssyke" eller "tenåringsjenter som roper «Ulv! Ulv!»".
Jeg har skadet meg selv med viten og vilje i 12 år, fra jeg var 13 til 25. Jeg er et voksent menneske og er hverken emo, oppmerksomhetssyk eller skadet meg som et desperat rop om hjelp. Jeg snakker bare for meg selv, men jeg har aldri ønsket oppmerksomhet rundt kuttene mine, ei heller har jeg skadet meg selv for å få utløp for følelser jeg ellers ikke har maktet å uttrykke. For meg har selvskadingen alltid vært straff. Ren straff. Straff for at jeg spiste mer enn jeg planla, straff for at jeg veier for mye, for å ha snakket for høyt, tatt for mye plass eller dummet meg ut.
Det er mange ulike grunner til at mennesker skader seg selv. Og det spiller faktisk ingen rolle om man er spiseforstyrret, deprimert, "emo", voksen, tenåring, oppmerksomhetssyk eller "sprøyte gal". Ingen av oss roper «Ulv! Ulv!». Når mennesker går inn for å skade seg selv med viten og vilje er det alltid en ulv der.
Årsaken til at jeg tar opp dette, er at jeg nærmer meg ett år skadefri med stormskritt. Fremdeles kjenner jeg skadetrangen hele tiden. Den går ikke vekk, men har etterhvert blitt lettere å tåle. Jeg er ikke så redd for å feile eller glippe, men en gang må unasett være den siste. Jeg håper jeg har hatt min.
 |
| Tired of living and scared of dying |
«Success is not final, failure is not fatal: it is the courage to continue that counts»
- Winston Churchill
Takk for en ekte og hjerteskjærende beskrivelse av en situasjon som dessverre er altfor vanlig.
ReplyDeleteOg for kloke ord: " Når mennesker går inn for å skade seg selv med viten og vilje er det alltid en ulv der."