Dear Darkness

 Kilde

Simone de Beauvoir utga i 1949 boken Det annet kjønn . Den vakte stor oppsikt og har blitt stående som det 20. århundrets kanskje viktigste feministiske skrift. I bokens innledning hevder hun at menneskeheten, i hvert fall foreløpig, er inndelt i to kategorier – menn og kvinner – og at det er mannen som definerer kvinnen. Han er det vesentlige, mens hun er det uvesentlige – Den andre (Beauvoir 2000: 37). Foto: Pax Forlag Beauvoir forsøker å beskrive hva det er som gjør at kvinner oppfattes som ”den andre” og hvordan kvinner oppdras og formes til å oppfatte seg selv som sekundære i forhold til menn. Hun peker på at dette både må forstås biologisk (fordi kvinner føder barn) og at underordningen fremstår som absolutt fordi ”annetheten” ikke er noe som har hendt, den er ikke konsekvens av en begivenhet, det har vært sånn ”så langt tilbake som historien går” (Beauvoir 2000: 38).   Beauvoir mener at til tross for at kvinner har fått formelle rettigheter, er de ikke frie fordi retti...

jeg har hjertet i hånden, tør ikke ha det rundt halsen, redd for å bli kvalt, redd for å dø, kanskje det er det jeg er redd for, men i så fall, hvorfor, det er jo det jeg helst vil, jeg klarer ikke tenke, jeg prøver å tenke, det blir bra, det må bli bra, legen sier man ikke kan flykte fra sin egen virkelighet, men jeg har hjertet i hånden og tviholder på det Kilde

Da jeg gikk i 1. klasse på barneskolen, var alt greit. Drømmeprinsen het Nicolay, hadde langt, rufsete hår, LA Lakers-hettegenser og caps trukket godt ned i panna. Og viktigst av alt - han var 6. klassing. Dermed også kjekkere enn alle guttene på min egen alder og større enn storebroren til venninna mi. Poenget med å være forelsket da var ikke å få oppmerksomheten hans eller bli videre kjent med gutten. Det holdt lenge å skrive hauger av små rosa ”Hello-Kitty-lapper” med navnet hans på og fnise henrykt hver gang han passerte i skolegården. Senere ble det viktigere å vise interesse for den ”heldige” utkårede. Jentene i klassen stod på grusbanen i ettermiddagssola og myste med øynene i håp om å få et glimt av sin kjære. Om kveldene fulgte klassefester, hvor til og med ”Bolla” og ”han-som-spiser-snørr-i-timen” var invitert. Klassefest i 3. klasse. Sommer. Vi spiste boller og drakk brus i gresset i hagen. Solen hadde enda ikke sluppet taket på himmelen. Den gamle søte sommerkjolen jeg ...

Jeg mener at vi i dagens samfunn lever med en kultur som har skapt urimelige krav og forventninger til både utseende, kropp, utdanning, jobb, bekjentskapkrets osv. I media blir det i stor grad skapt et bilde hvor skjønnhet, sunnhet og vellykkethet går hånd i hånd. I mine øyne et bilde som ekskluderer og marginaliserer de som ikke passer inn i idealet. (Noe jeg bestemt mener gjelder de aller fleste av oss). Som ung kvinne og feminist har jeg kanskje i størst grad følt på vår kulturs skjønnhetsideal og hysteri omkring kropp og utseende. Noe av det som provoserer meg mest er at det jeg opplever er dagens kroppsideal, hva som blir betraktet som vakkert, ikke samsvarer med hvordan de fleste av oss ser ut. De uppnåelige kroppene vi vanligvis ser på reklameplakater fremstilles som om det er slik vi faktisk burde se ut. Så jeg synes alltid det er forfriskende med initiativer som er med på å utfordre "det gjeldende idealet". I dag leste jeg en artikkel på NRK.no om Oslo Citys vårkam...

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat (skjønte endelig hvordan man lenker til ting, etter at  Sigrun forklarte meg det (Takk!)). Jeg føler meg som en nittiåring foran dataen. Hva gjør man ikke for å få noen til å lese det man skriver? Sukk...